Henry Dunant

1901

Photo from the Nobel Foundation archive.

Henry Dunant ble tildelt Nobels fredspris for sin humanitære innsats for å hjelpe sårede soldater. Han delte prisen med Frédéric Passy.

«Røde Kors-foreningene var det første tegn på en broderlig tilnærming på velgjørenhetens område. Røde Kors og Genève-konvensjonen har vist vei for andre store verk.»
Henry Dunant 1899. Kommentar til tsarens forslag om en Haag-konferanse. Sitert fra Martin Gumpert: Dunant och Røda korset, Stockholm 1939.

Han skapte Røde Kors

Den unge forretningsmannen Henry Dunant opplevde slaget ved Solferino i Nord-Italia i 1859. Han mobiliserte lokalbefolkningen og organiserte primitive sykestuer. Han kom hjem og skrev boken Minner fra Solferino hvor han la fram en plan: Alle land burde stifte foreninger for å hjelpe syke og sårede soldater i krig, uansett hvilken side de tilhørte. Dunants bok ble sendt statsledere over hele Europa. I 1863 ble Den Internasjonale Røde Kors Komite stiftet med Henry Dunant som sekretær. Det røde korset på hvit bunn ble organisasjonens merke. Året etter vedtok en internasjonal kongress den første Genèvekonvensjonen om beskyttelse av sårede i landkrig. Da fredsprisen ble delt ut første gang i 1901, hadde Nobelkomiteen merket seg Røde Kors’ humanitære innsats. Derfor hedret den Henry Dunant.

Slaget ved Solferino

24. juni 1859 stod to hærer mot hverandre ved Solferino i Nord-Italia. Dette var i den første fasen av Italias samling til en stat. Keiser Napoleon 3. av Frankrike støttet med sin hær kongeriket Sardinia som var truet av Østerrike-Ungarn. Da slaget var over, hadde flere enn 30 000 soldater mistet livet. Tusener var såret. Dunant skildret slagets gru i boken Minner fra Solferino: ”En annen med vidt åpnet hjerneskalle sank døende sammen, og hans hjerne fløt utover kirkens gulv. (...) Jeg beskyttet ham i hans dødskamp og dekket hans stakkars hode, som ennå rørte seg svakt, med et lommetørkle.”

Skandale og oppreisning

Suksessen med Røde Kors gjorde Dunant til en berømt mann, men snart ble han rammet av en personlig tragedie. Han gikk konkurs og trakk flere Genève-borgere med seg. Skandalen var fullkommen. Dunant gikk av som sekretær i Røde Kors, og han forlot byen for aldri å vende tilbake. De neste tiårene levde han ensom, fattig og glemt. Til slutt slo han seg ned i Heiden i Sveits hvor han bodde på et pleiehjem til sin død. Men Dunant ble gjenoppdaget. En journalist skrev om ham, og den gamle mannen mottok flere æresbevisninger. Den fremste var Nobels fredspris i 1901.

«Mit mål er at fremstille Dunant som ideens og handlingens mand, der har formået at bringe verdenskulturen et kjempeskridt fremad.»
Hans Daae: Henry Dunant, en kulturhistorisk skisse, 1899.

En rettferdig tildeling?

Ikke alle likte at Henry Dunant fikk fredsprisen. De mente at Nobelkomiteen hadde tolket Alfred Nobels testamente på en gal måte. Dunant hadde arbeidet for å hjelpe sårede soldater. Det var å gjøre krigen mer human og mindre farlig. Å gjøre krigens lover bedre, var det samme som å regulere temperaturen når man kokte noen i olje, hevdet en kritiker! Andre støttet Nobelkomiteens avgjørelse. De la vekt på at Alfred Nobel i sitt testamente hadde nevnt arbeid for ”forbrødring mellom folkene” som et kriterium for å få fredsprisen. Dunants innsats tilfredsstilte dette til fulle, hevdet de.

“Jeg vil bli begravet som en hund”

Dette skrev Henry Dunant i sitt testamente, og han fikk ønsket oppfylt. Det ble ikke holdt noen gravtale over ham, og han hviler på Sihlfelder-kirkegården i Zürich, Sveits. Den gamle mannen levde nøysomt på pleiehjemmet etter at han hadde fått fredsprisen. Pengene testamenterte han til humanitære organisasjoner i Sveits og Norge. For eksempel fikk Norges Røde Kors og Norske Kvinners Sanitetsforening 15 000 kroner hver. Dette var betydelige beløp etter datidens pengeverdi.

Relaterte temaer

Tilbake