Fridtjof Nansen

1922

Photo from the Nobel Foundation archive.

Fridtjof Nansen ble tildelt Nobels fredspris for sin ledende rolle i forbindelse med tilbakesendelsen av krigsfanger, internasjonalt hjelpearbeid og rollen som Folkeforbundets høykommissær for flyktninger.

«Når man har stått ansikt til ansikt med hungersnøden, med selve sultedøden, da burde man vel ha fått åpnet øynene for det fulle omfanget av denne ulykken.»
Fridtjof Nansen, Nobelforedrag, 19. desember 1922.

Kamp for flyktninger og sultofre

Fridtjof Nansen var vitenskapsmann, polarhelt, politisk aktivist og humanist. Han tok doktorgraden på nervesystemet, krysset Grønlands innlandsis og overlevde overvintringer i Arktis. Han ivret for at Norge skulle bryte ut av unionen med Sverige i 1905. Etter første verdenskrig ledet Nansen utvekslingen av krigsfanger mellom Russland, Tyskland og det tidligere Østerrike-Ungarn på oppdrag fra det nye Folkeforbundet. Nansen engasjerte seg også i hjelpearbeid da det brøt ut hungersnød i Sovjetunionen. I 1922 ble Fridtjof Nansen utnevnt til Folkeforbundets første høykommissær for flyktninger. Samme år gav forbundet ”Nansenpass” til statsløse flyktninger slik at de kunne krysse grenser. De siste årene av sitt liv arbeidet Nansen for armenernes sak.

Polarhelt og nasjonalist

I 1888/89 krysset Nansen den grønlandske innlandsisen sammen med tre nordmenn og to samer. Noen år etter overlevde han to overvintringer i Arktis i et forsøk på å nå Nordpolen på ski. Dette gjorde ham internasjonalt berømt. Denne berømmelsen ble nyttig i 1905 da Norge brøt ut av unionen med Sverige. Nansen var en pådriver for dette bruddet, som Sverige mente var en ulovlig revolusjon. Nansen ble Norges viktigste talerør overfor utlandet. Han medvirket til at særlig Storbritannia sendte klare signaler om at Sverige ikke måtte bruke makt mot Norge.

«Hva han har gjennomlevd, denne mannen som har sett Europas nød på nært hold og som har følt ansvar for den.»
Fredrik Stang, Nobelkomiteens formann, tale, 10. desember 1922.

Krigsfanger og hungersnød

I 1920 utnevnte Folkeforbundet Nansen til å lede arbeidet med å utveksle 400 000 krigsfanger mellom Tyskland, Østerrike-Ungarn og Russland etter første verdenskrig. Ved hjelp av sin popularitet i Storbritannia fikk Nansen den britiske regjeringen til å finansiere fangeutvekslingen. På samme tid brøt det ut hungersnød i Sovjetunionen. Nansen dro dit for å hjelpe, men vestlige regjeringer var skeptiske fordi de mente Nansen ble en ”nyttig idiot” for det kommunistiske styret. Nansen på sin side mente at det ikke var i Europas interesse å isolere Lenins nye regime.

Nansenpass og høykommisær

Etter revolusjonen i Russland i 1917 ble det borgerkrig i landet. Lenin tok statsborgerskapet fra russerne som rømte vestover etter kommunistenes seier. Dermed mistet de muligheten til å krysse grenser. Røde Kors foreslo å bruke Nansens navn på et eget pass for flyktninger uten statsborgerskap. Folkeforbundet godkjente Nansenpasset i 1922 og gjorde Nansen til den første Høykommissær for flyktninger. Nansenpasset ble ettertraktet og gjorde det mulig for berømte russere som Igor Stravinsky, Sergey Rachmaninov, Marc Chagall, Robert Capa og Anna Pavlova å begynne nye liv i Vesten.

For armenernes sak

I siste del av 1920-årene engasjerte Nansen seg for armenernes sak. Under første verdenskrig oppfordret de allierte armenerne til opprør mot tyrkerne. Tyrkia kjempet på Tysklands side. Dette førte til en tragedie. En million armenere ble drept i et folkemord. Nansen arbeidet for å skaffe armenske flyktninger fra Tyrkia et hjem på sovjetisk side av grensen. Men Stalin hadde overtatt makten, og han var helt imot en uavhengig armensk stat.

«Fredspris­vinnere utgjør i stor grad en blanding av opportunister, dydsmønstre og velgjørere. Nansen er blant de få virkelig verdige vinnere av fredsprisen, enda han trolig er den som brukte kortest tid på å gjøre seg fortjent til den.»
Roland Huntford i “Mennesket bak myten. Fridtjof Nansen” side 537, Aschehoug 1996.

Relaterte temaer

Tilbake