FNs høykommissariat for flyktninger

1954

Photo: Nobel Foundation

FNs høykommissariat for flyktninger (UNHCR) ble tildelt Nobels fredspris for sin innsats for å helbrede krigsårene ved å hjelpe og beskytte flyktninger over hele verden.

«Før leirene er oppløst, syke og gamle er sørget for, ungdom og barn har fått en utdannelse som kan gjøre dem dyktige til et framtidig yrke, er flyktningproblemet ikke løst.»
Gunnar Jahn, tale ved prisutdelingen, 10. desember 1955.

Den første FN-organisasjonen som fikk Nobels fredspris

Ved å gi fredsprisen til UNHCR, ønsket Nobelkomiteen å gjøre verden oppmerksom på at FNs hjelpearbeid for flyktninger var truet av økonomisk krise. Medlemslandene hadde ikke bevilget nok penger til flyktninghjelp. Komiteen ville samtidig skape blest om FNs nye flyktningkonvensjon av 1951. I første halvdel av 1950-årene fantes det flest mennesker på flukt i Vest-Europa og Midtøsten. UNHCR bygde leirer og gav flyktningene mat, klær, medisiner og skolegang. I tillegg bistod organisasjonen mennesker som ønsket å vende tilbake til hjemlandet. Noen trengte også assistanse fra UNHCR for å emigrere, mens andre fikk hjelp til å få fast opphold i landene de hadde søkt tilflukt i.

«Flyktningleirene skaper lett misfornøyde individer hvor det er grobunn for krigsagitasjon.»
Konsulentuttalelse om UNHCR til Nobelkomiteen 1955.

Flyktning­problemet i 1955

Da UNHCR mottok fredsprisen i midten av 1950-årene sto europeiske flyktninger i sentrum for oppmerksomheten. De utgjorde om lag halvparten av de 2,2 millioner menneskene som organisasjonen hadde ansvaret for. På denne tiden var det ca. 200 leirer i Vest-Tyskland, Østerrike, Italia og Hellas. Ellers fantes det større grupper av flyktninger i Syria, Libanon, Jordan og Iran. UNHCR bestemte at fredspris­­pengene skulle benyttes til boliger og arbeid for flyktninger av gresk avstamning som hadde blitt fordrevet fra Romania til Hellas.

«Beslutningsfrihet er den enkelte flyktnings ukrenkelige rett. Det er hans ønske som teller, og De Forente Nasjoner forsøker, innenfor de grenser som statuttene setter, å oppfylle dette ønsket uansett hva det er – hjemsendelse, bosetting eller integrering.»
G. J. van Heuven Goedhart, Nobelforedrag, 10. desember 1955.

FNs flyktningkonvensjon av 1951

Konvensjonen av 1951 definerer en flyktning som en person som har blitt tvunget til å forlate hjemlandet på grunn av rase, religion, politisk oppfatning eller nasjonalitet. Alle stater som underskrev konvensjonen, forpliktet seg til å gi flyktninger identifikasjonspapirer og til ikke å sende dem tilbake hvis de sto i fare for å lide overlast. Den slo også fast at flyktningene skulle sikres internasjonal rettsbeskyttelse og innrømmes fundamentale rettigheter i vertslandet.

Relaterte temaer

Tilbake